Referanser

Konklusjon oppsummert:

Stress ifbm. trenging, håndtering og lukket transport fra kommersielt anlegg til forsøkslokalitet gav forøket dødelighet og lang restitusjonstid på fisken. Fisken ikke fullt restituert etter 65 timer. Merk, fisken var ikke sultet før lukket transport. Dette overskygget potensielt stress videre I laboratorieforsøket (simulert åpen og lukket transport), selv om det ble observert adferdsendringer på fisken i lukket brønn ettersom vannkvaliteten ble forringet. Anbefaler maks 2 t lukket transport så fremt ingen vannbehandling. Resultatene bør relateres til gjentatt håndtering og ikke nødvendigvis en transport.

Konklusjon oppsummert:

Kjøling av fisk (ned til 2.1⁰C) under slaktetransport induserte mer stress I form av økte verdier på blod-ioner og osmoltaritet. Men det ble målt høyere pH I muskel og lavere rigor indeks 3 timer post-morten som indikerer lengre tid til pre-rigor prosessering og mulig forbedret kvalitet på sluttproduktet sammenlignet med åpen transport (13.5⁰C). Uheldige effekter ved lave temperaturer (økt stressrespons) må evalueres videre i et velferdsperspektiv.

Konklusjon oppsummert:

Trenging og pumping gir høy stressbelastning på fisken, og den stresser ned under transport. Dvs. lange transporter gir mer tid til restituering enn korte. Dette gjelder ikke under dårlige værforhold, som kan gi økt stress.

Konklusjon oppsummert:

Vannkvaliteten endres under lukket transport, og spesielt sammenhengen mellom pH, CO2 og ammoniakk er viktig. Fisken responderer på endringer i vannkvalitet gjennom endringer i stress, metabolisme (påvirker O2-forbruket) og osmoregulering, og kan gjøre fisken mindre robust mot miljøendringer, sykdom og dødelighet. Sulting, bufring av vannet og fjerning av ammoniakk er foreslåtte tiltak for å redusere miljømessig stress under lukket transport.

Konklusjon oppsummert:

Stress ifbm.håndtering var moderat, og høyest utslag på kortisol ble observert etter lasting fra bil til båt. Reduksjon ble observert etter to timer transport I båt med åpen brønn. Håndtering med trenging, telling og lasting syntes å gi mest stress for fisken, og det er i disse stegene man bør forsøke å redusere stresset.

Konklusjon oppsummert:

Behandlingstress, transport eller slaktemetode påvirket ikke filetkvalitet for laks fra åpen transport. Viser potensiale for skånsomme slaktetransporter.

Konklusjon oppsummert:

Henviser til miljøforhold under lukket transporter som bidrar til større risiko sammenlignet med åpen transport. Lukket transport tar i større grad hensyn til skjerpede krav ifbm. bekjempelse av smitte og biosikkerhet. Vannkvalitet i lukkede systemer kan modelleres ut i fra beregninger av fiskens metabolske aktivitet, slike verktøy kan kanskje implementeres i risikoevaluering av forskjellig type transporter?

Konklusjon oppsummert:

Sjekkpunkt for å planlegge, forberede og gjenomføre transport av fisk i brønnbåt. Påpeker risikomomenter og mulige risikoreduserende tiltak. Flere av disse momentene er gjeldende fortsatt, f.eks. viktigheten av å kalibrere målere i forkant, følge med på vannkvalitet og ta ut vannprøver underveis i transporten.

Konklusjon oppsummert:

Lukket transport gir reduksjon i pH og akkumulering TAN, økning i stressparametere og trolig acidose på fisken. Høye oksygenverdier (>300 %), akkumulering av CO2 og håndteringsstress bidrar til dette. Viser viktigheten av sulting og at tilsatt salt kan være gunstig.

Konklusjon oppsummert:

PCO2 (partialtrykket av CO2) er en bedre metode og anbefalt grenseverdi er 10 mm Hg. Måling av CO2 (mg/l) tar ikke hensyn til at løselighet påvirkes av temperatur, salinitet osv. Man kan indirekte måle denne via overvåkning av pH i vannet, men pga. et log lineært forhold er denne misvisende på lavere pH. Modeller gjør det mulig å beregne utviklingen av CO2 ifht. transporttid, fisketettheter og miljøforhold.

Konklusjon oppsummert:

Studien viser økt oksygenopptak/ behov rett etter lasting, som avtar raskt når fisken får roet seg under transport. Adferden til fisken støtter også at stressresponsen avtar under transport (stiller seg mot strømmen, svømmer og ventilerer rolig).

Konklusjon oppsummert:

Estimering av oksygenforbruk under slaktefisktransport. Viser at oksygenforbruk er høyest rett etter lasting, og at dette reduseres under selve transporten.

Konklusjon oppsummert:

Oppsummerer studier fra åpne transporter (smolt og slaktefisk). Viser at stress knyttes primært til behandling i forkant, mens åpne transporter kan fungere som en restitusjonsfase.

Konklusjon oppsummert:

RSPCA standard har definerte krav til ansvarsfordeling, dokumentasjon, grenseverdier, teknologi og praksis for transport og håndtering av laks. Denne er den gjeldende standarden i bruk i UK.

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL påpeker at transport kan være en viktig hvilefase. Velferdsutfordringer kan være knyttet til håndteringsoperasjoner i forkant, dårlige værforhold og forringelse av vannkvalitet, spesielt under lukkede transporter.

Konklusjon oppsummert:

Viser at vakumpumping av slaktefisk ga økt stress, og var lite påvirket av pumpehøyde (3.6 m vs. 5.2m) og gjentatt pumping (3 vs. 6 ganger). Ingen skader eller dødelighet ble observert. Testen basert på pumping av enkeltfisk (ikke trenging i forkant).

Konklusjon oppsummert:

Kartlegger håndteringsoperasjoner på settefisk og effekter av pumping. Trenging er mer belastende for smolten enn selve pumpingen. Trenging bør gjøres skånsomt, men lang trengetid gir en stressrespons som varer lenger. Ved pumping må det brukes rett utstyr ifht. fiskestørrelse, og man må forsikre seg at det ikke er fremmedlegemer, skarpe kanter osv. som kan gi sårskader. Skjelltap øker ved pumpehastighet og bør ikke overstige 2,3 m/s. Bruk av sedasjon gjør fisken i utgangspunktet mindre stresset, men gjentatt og langvarig bruk øker dødelighet i sjø. Smoltstørrelse kan ha betydning for hvor mye fisken tåler, sensitiviteten ser ut til å øke med størrelsen.

Konklusjon oppsummert:

Trengning er mer stressende enn pumping, dersom pumping blir utført riktig. Det ble ikke funnet negative effekter på fisken ved vakum/undertrykk, men alle relevante vev (kun makroskopisk) ble ikke undersøkt. Oppdatert kunnskap kommer via FHF-prosjektet NYBRØK. Det er i dag andre metoder som brukes for pumping av fisk (undertrykk/ overtrykk ved lasting/lossing) ved brønnbåt.

Konklusjon oppsummert:

Viser tillfeller med sårskader på torsk ved pumping, som understreker viktigheten av innvendig inspeksjon før bruk og regelmessig vedlikehold.

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL påpeker pumpehastighet, pumpehøyde, gjentatt pumping og håndtering, pumping av svak fisk og pumping ved undertrykk som mulige velferdsutfordringer ved pumpeprosessen.

Konklusjon oppsummert:

Langtidstrenging (24 timer) var den faktoren som påvirket kvalitet på muskel etter slakt mest.

Konklusjon oppsummert:

Aktiv svømming akselererte restitusjon av plama kortisol, hydromineral balanse og energi-metabolisme for atlantisk laks etter trenging før slakt. Den forsinket også tiden før rigor. Dette er kanskje også overførbart til andre håndteringsoperasjoner/ trenging, og viser at økt hastighet på vannet i etterkant kan være fordelaktig for å restituere raskere etter en stressrespons (eks. hastighet på vann i brønn, under transport eller lignende).

Konklusjon oppsummert:

Behandling før slakt påvirket blodparametere og rigorutvikling i regnbueørret, og reduserer kvalitet og tid til fisken går i rigor.

Konklusjon oppsummert:

Pumping og trenging var faktorene som påvirket pH i muskel og tid før rigor mest på Atlantisk laks.

Konklusjon oppsummert:

Stressrespons og kvalitetsparametere påvirkes av behandling i forkant av slakt. Avhengig av kombinasjon av pumping, kjøling og trenging.

Konklusjon oppsummert:

Trengning fører til økt stressrespons gjennom økte kortisol (en dobling) og ventilasjonsrate. Lav pH i muskel og høy plasmakortisol før trengeprosessen startet viste at fisken var stresset fra før (det ble slaktet fisk 12 timer før). Men stressnivået syntes ikke å forverre seg (til utmattelse) ved gjentagende trengning eller økt trengetid. NB: Vist at stressnivå vanskelig å vurdere basert på svømmeadferd. Også vanskelig å finne andre velferdsindikatorer som kan koples direkte til stress under slike behandlinger.

Konklusjon oppsummert:

Trengingsforsøk viste at stress under håndtering kan føre til økt sannsynlighet for resmitte, i overensstemmelse med hvordan stress påvirker robusthet og motstandsevne mot infeksjoner.

Konklusjon oppsummert:

Beskriver trengeskala (belastningsgrad) gradert fra 1-5. Påvirket av trengningsgrad og trengetid. Basert på fiskens adferd og antall ryggfinner + antall blanke fiskesider som er synlige under trengeprosessen.

Konklusjon oppsummert:

Trengeprosessen er blant de mest kritiske operasjonene i dagens oppdrettsnæring og utføres fremdeles med samme teknologi og metodikk som det har blitt gjort i all tid. Beskriver hovedprinsipp ved opplining, trenging og pumping.

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL påpeker stress, oksygensvikt, sår og klemming som velferdsutfordringer ved trengeprosessen.

Konklusjon oppsummert:

Sedasjon kan påvirker stressrespons, osmoregulering og vekst, men resultatene ikke entydige. Det rådes generelt til å sedere med varsomhet (unngå gjentatt og langvarig sedasjon) og kun i situasjoner der sedasjon kan bidra til å forhindre slagskader som følge av kollisjoner og hard svømmeaktivitet.

Konklusjon oppsummert:

Redusert dødelighet 6 dager etter biltransport på regnbueørret ved bruk av Aqui-S sammenlignet med kontrollgruppe uten sedasjon.

Konklusjon oppsummert:

Tiltaksveilederen oppgir anbefaling om å alltid vurdere sedasjon på fiskegrupper med gjelleskader ved behandling av fisk (avlusning). Denne anbefalingen er erfaringsbasert.

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL påpeker feilbruk, jevn dosering og utblanding, økte ventilasjonsrater, overdosering, og tilstrekkelig opplæring og erfaring som risikomomenter som påvirker fiskevelferd ved sedasjon av fisk.

Konklusjon oppsummert:

Sultetid for å tømme tarm øker ved økende fiskestørrelse og reduseres ved økende temperatur. Antall døgngrader et godt mål. Lang sultetid fører til noe vektap og endret kroppsform, men påvirker ikke filet- sammensetning.

Konklusjon oppsummert:

Sulteperiode før slakt forbedrer stresstoleransen og kan igjen påvirke filetkvalitet (rigor-utvikling).

Konklusjon oppsummert:

Stor laks (5,6 kg) i god kondisjon tåler sulting i 2 uker på lave temperaturer (4-5⁰C.) Hovedeffekt er redusert metabolsk aktvitet og dermed belastning av vannkvalitet under lukket transport, uten at dette påvirker stresstoleranse, immunologisk respons eller andre velferdsmarkører som hjertefunksjon og skinnhelse.

Konklusjon oppsummert:

Det ble ikke observert endring i maksimal svømmehastighet ved sulting av 250 g smolt i 4 uker ved 12 grader. Viser evnen laks har til å restituere etter en akutt stress respons selv etter en lengre periode med sulting.

Konklusjon oppsummert:

Sulting av smolt (575 g) på 12⁰C reduserte vedlikeholdsmetabolisme med 15 % etter en uke, men lite endring ved lengre sulting. Inntil 4 uke med sulting hadde minimale effekter på fiskevelferd, stressmestringsevne, vekt og kondisjon.

Konklusjon oppsummert:

Sulting av smolt (1.2 kg) over 8 uker ved 12⁰C fører ikke til aggresiv adferd eller påvirker fiskevelferd nevneverdig. Kompensatorisk vekst etter sulting og lavere kjønnsmodning ved slakt. Viser at fisk tolererer vesentlig lengre sultetider enn hva som praktiseres i dag, uten at det får velferdsmessige konsekvenser.

Konklusjon oppsummert:

Laks opprettholder svømmekapasitet etter lengre tids sulting (4 uker) og sultet fisk har en nedregulert metabolisme som gir økt svømmeeffektivitet/metabolsk effektivitet. Nedreguleringen var høyest på 9 ⁰C (23,8 %) sammenlignet med 18⁰C (15,5 %).

Konklusjon oppsummert:

Metabolske prosesser som oksygenforbruk, utskillelse av CO2 og TAN reduseres ved sulting. Dette har stor betyding for vannkvalitet ved lukkede fisketransporter, eller f.eks ved ulike behandlinger i brønn.

Konklusjon oppsummert:

Sulting opp til 68 d⁰C påvirket ikke velferd eller stress til regnbueørret holdt innenfor temperaturer for trivsel. Da vanntemperatur spiller en vesentlig rolle i stressrespons, tømming av tarm og metabolske prosesser, så bør døgngrader brukes som et mål for vurdering av sulting.

Konklusjon oppsummert:

Deler inn i korttids sulting (7-10 dager) og langvarig sulting. Fortsatt kunnskapsmangel for sulting ved ulike livsstadier, temperaturer og før ulike rutiner.

Konklusjon oppsummert:

Tiltaksveilederen oppgir anbefalinger for sultetid. Verdier er oppgitt på bakgrunn av erfaringer fra fiskehelsepersonell og er å anse som veiledende.

Konklusjon oppsummert:

Oppdaterer litteratur og praksis på sulting. Minimum og maksimal sultetid avhengig av fiskestørrelse, temperatur og helsetilstand på fisken. Maksimal sultetid bør ikke overstige 14 døgn totalt akkumulert sulting ifbm. slakting. Maksimal sultetid bør ikke overstige 7 dager for behandling av stor smolt (600 til 1200 g).

Konklusjon oppsummert:

Nye forsøk viser at i tillegg til fiskestørrelse og temperatur, så er fiskens svømmeaktivitet avgjørende for hvor rask tarmene tømmes. Laks som stod på lav strømhastighet i fasteperioden tømte tarmen vesentlig seinere enn laks som aktivt svømte i strømmen. Dette kan forklare noe av ulikhetene i rapportert tarmtømmingshastighet mellom forskjellige studier.

Konklusjon oppsummert:

Prosjektet er av de første som har sett på sultetid mellom ulike behandlinger for avlusning (produksjonsdata). Noe lavere sultetid praktiseres for medikamentell behandling, som kanskje kan forklares ved at den utføres I merd med skjørt (~12 til 30 d⁰C). For behandlinger som krever trenging og pumping av fisken over i brønnbåt er det oppgitt lengre sultetid (~25 til 60 d⁰C). Det er oppgitt en mulig sammenheng mellom redusert dødelighet ved økende sultetid, men det anbefales at dette på undersøkes videre i mer kontrollerte forsøk.

Konklusjon oppsummert:

For smolt økte oksygenopptaket ved en temperaturøkning på 6⁰C over 2 timer. Stressresponsen (kortisol i vann) viste en mildere stressrespons, sammenlignet med andre studier med mer behandling (håving osv).

Konklusjon oppsummert:

Overføring av fisk fra høye til lavere temperaturer kan påvirke genutrykket og stressresponsen i lang tid i etterkant. Overføring av post-smolt fra 13 ⁰C til 7 ⁰C eller lavere bør unngås. Merk, dette gjelder fisk som ble stående lenge (58 dager) på lav temperatur.

Konklusjon oppsummert:

Overføring av smolt fra lav til høyere temperaturer kan påvirke genutrykket som assosieres med stresshåndtering. Smolt overført direkte fra 10 ⁰C til 16 ⁰C og 18 ⁰C ser ut til å slite med allostatisk stressbelastning pga. brå økning i temperatur, selv om fisken har fått tid til å akklimatisere seg (45 dager). Det ble ikke funnet forskjeller på Cortisolnivå under stresstest (bare genutrykk).

Konklusjon oppsummert:

Laksen viste god evne til å opprettholde aerobisk kapasitet og svømmeegenskaper ved temperaturintervallet 3 til 23⁰C, og indikerer god tilpasningsevne til ekstreme temperaturer over kort tid (dager) og til endrede miljøforhold. Merk, dette studiet tar ikke hensyn til forhold som redusert løselighet oksygen som kan skje i merder i sjø. Studiet tar heller ikke hensyn til raskere endring i temperatur.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av sensorfisk for å kartlegge trykk, temperatur og akselerasjon gjennom ulike systemer for mekanisk avlusning. Det ble funnet variasjoner mellom systemer, f.eks med tanke på trykkprofil, oppholdstid og områder sensoren ble utsatt for støt. Merk, i disse behandlingsystemene må man evaluere hele prosessen, inkludert pumpesystem, avsiler, rørføringer osv. Mangler kobling mellom de målte fysiske parameterene og biologisk respons for å kunne sammenligne system opp mot optimal fiskevelferd. Eks. hvilke grenseverdier for støt er akseptable for fisken?

Konklusjon oppsummert:

Viser økende dødelighet som følge av støt ved økende pumpehastighet (1-4 m/s). Beskriver adferdsmessig respons på hurtige trykkendringer (simulert pumping). Undersøker effekter av behandling og tålegrenser og nye velferdsmål basert på blodparametere og histologi. Bruk av sensorfisk og kobling opp mot biologisk respons, adferdsresponser (kopling mellom munnåpningsfrekvens og CO2) og bedre måling av operative velferdsindikatorer under håndtering.

Konklusjon oppsummert:

Telemetriske metoder kan registrere svømmemønster, aktivitet og dyp. Tolking av mønsteret kan bidra til adferdsbasert overvåking av velferd under håndteringsoperasjoner, og verktøy for beslutning/ avbruddskriterier.

Konklusjon oppsummert:

Beskriver mulighetene for bruk av telemetri og maskinsystem (stereovideokamera) for overvåkning av laks i kommersielle merder.

Konklusjon oppsummert:

Beskriver bruk av bio-loggere for å overvåke fysiologisk adferd på individnivå. Kombindert med telemetri kan det gi bedre overvåkning under håndteringsoperasjoner. Metoden er ikke egnet dersom fisken utsettes for luft eksponering eller lave oksygenforhold i vann, pga. hypoksisk bradykardi (da reduseres hjertefrekvensen).

Konklusjon oppsummert:

Bruk av biologgere viste økt hjertefrekvens under trenging tilsvarende trengegrad 3 (uønsket). Utvikling av målere med real-time overvåkning av hjertefrekvens kan i fremtiden være verdifullt for overvåkning av stress før, under og etter håndteringskrevende operasjoner i næringen. Mulige fysiologiske påvirkninger av biologgere (f.eks. vekst) gjør at disse muligens må kalibreres mot upåvirket fisk.

Konklusjon oppsummert:

Viser at selve overføringen av fisk mellom merd og brønnbåt ikke er problematisk, og at pumpeteknologi er både pålitelig og effektiv. Utfordring og hovedproblemer kan knyttes til trenging av fisk i forkant, samt den fysiske interaksjonen mellom anlegg og brønnbåt. Det presenteres en rekke nye prinsipper og innovasjoner for alternative løsninger og det er overførbar kunnskap å hente fra off-shore industrien.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av brønnbåter i dag deles inn I transport og behandling. Sammensetning av flåte og kapasitet til de enkelte båter må sees I sammenheng med: Størrelse på båt/brønn, type fiskebehandling, seiling og manøvrerings egenskaper, fiskebehandlingsutstyr ombord og kontrakter.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av slaktebåter er bra velferdsmessig for syk/ skadet fisk og gjør at man får utnyttet matressursen. Men, den økende bruken av disse båtene kan også være med på å maskere velferdsproblemer med avlusningsmetoder.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av slaktebåter kan gi flere fordeler sammenlignet med den tradisjonelle bruken av brønnbåter til transport av slaktefisk. Spesielt i regioner med høy dødelighet (som sørlige fylker) kan bruken syntes å være fordelaktig.

Konklusjon oppsummert:

Fra 2011 til 2017 har omsetningen I den globale brønnbåtflåten økt fra 1 til 2,7 milliarder og det har vært en betydelig økning I brønnbåtkapasitet. Drivkrefter for denne utviklingen skyldes: Større og mer avanserte brønnbåter samt ny bruk av brønnbåter som økende deltakelse i behandlinger mot lus og AGD.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av stor brønnbåt (6000 vs. 3200 m^3) gav estimerte kostnadsbesparelser ved slaktetransport og ferskvannsavlusning . Det ble ikke funnet kostnadsbesparelser ved ikke medikamentell avlusning (mekanisk eller termisk).

Konklusjon oppsummert:

Påpeker risiko knyttet til kompleksiteten i flere brønnbåtoberasjoner, og betydningen av planlegging for klarering av ansvarsforhoild, sikring av opplæring og aktivt bruk av internkontrollsystem. Typiske risikomoment er dårlig værforhold, åpning av feil ventil, provisoriske løsninger, overtrykk i brønn, o.a.

Konklusjon oppsummert:

Tidlig testing av ferskvannsbehandling påpekte risikoen for stress, som ble knyttet til reduksjon av pH (6.08) og økning CO2 (opp mot 68 mg/l)

Konklusjon oppsummert:

Spesielt fokus på risiko rundt vannkjemiske forhold under ferskvannsbehandling, som hardhet på vannet, organisk karbon og innhold av metaller. Bruk av hydrogenperoksid omtales også. Info også gjengitt i Powell, Reynolds og Kristensen (2015).

Konklusjon oppsummert:

Påpeker risiko ved ferskvannsbehanling mot AGD, som osmotisk stress ved overføring av sjøvannstilpasset fisk til ferskvann, stress ved selve behandlingsoperasjonen, akkumulering av metabolitter (CO2, event. TAN) og betydningen av råvannskvalitet i forhold til risiko for blandingssoneproblematikk (giftige ioneformer av metaller). Må være spesielt obs på at fisk som trenger behandling i utgangspunktet kan være spesielt følsom og høy risiko for respiratorisk svikt må hensyntas.

Konklusjon oppsummert:

Redusert temperatur har ingen effekt på å redusere AGD på laks i tradisjonelt kommersielt ferskvannsbad.

Konklusjon oppsummert:

Studiet viser at badevann med 2 timer- holde tid kan reintrodusere AGD til miljøet. Risiko kan reduseres ved å øke holde-tiden på ferskvannet før det introduseres tilbake I miljøet.

Konklusjon oppsummert:

Nanofiltrering produserte hyposalint vann på 5 ppt, dette vannet syntes å være like effektivt som ferskvann I behandling mot lus. Teknologi for produksjon av ferskvann/ hyposalint vann vil være fordelaktig også ifht logistikk, bærekraftsperspektiv osv, men RO er kanskje en mer aktuell kandidat enn nanofiltrering?

Konklusjon oppsummert:

Ved ferskvannsavlusning ble det observert en generell reduksjon allerede etter 1 times behandling, denne effekten kan skyldes håndtering I forkant (trenging, pumping og sortering) som får lusen til løsne I tillegg til ferskvann I seg selv. Utover 5 timer behandling var det liten endring i lusetall på fisken. Trengemetode syntes å påvirke lusetall, da fisk trengt med orkastnot hadde lavere antall lus. Adulte stadier av lus syntes å ha lavere reduksjon ved behandling.

Konklusjon oppsummert:

Labforsøk viser at behandling med ferskvann mot lakselus er mest effektivt I kopepoditt stadiet.

Konklusjon oppsummert:

Saliniteten bør holdes så lav som mulig for best effekt av ferskvannsbehandling. Studien indikerer at også kopepoditter festet til verten tåler ferskvann bedre enn tidligere antatt.

Konklusjon oppsummert:

Oppsummerer viktige prinsipper for planlegging og gjennomføring av behandling av laks i brønnbåt: 1) Forsvarlighetsvurdering i forkant av behandling, 2) vurdering av trengetid, trengenivå og størrelse på avkast, 3) Kontinuerlig overvåking av miljø og adferd, 4) Filtrering av resirkulert vann, 5) Overvåking av utvikling etter behandling. Anbefaler over/understrykkslossing.

Konklusjon oppsummert:

Økt doseringsdose hydrogenperoksid øker dødelighet på smolt etter behandling men påvirket ikke slimceller eller potensiale for re-smitte. Økt doseringskonsentrasjon > 1,5 g/l for å motvirke resistensproblematikk anbefales ikke da det ble observert dødelighet over denne konsentrasjonen uten økt avlusningseffekt.

Konklusjon oppsummert:

Indikerer at høy behandlingstemperatur er negativt for gjellene. God effekt mot AGD kan oppnås ved lavere konsentrasjoner hydrogenperoksid uten å induserere gjelleskade (12⁰C og 1 g/l gav best resultat). Bruk av brønnbåter med temperaturkontroll under behandling kan gi bedre kontroll og utvide behandlingsvindu for bruk.

Konklusjon oppsummert:

Indikerer at behandling med hydrogenperoksid ikke immunkompromiterer frisk laks 14 dager etter behandling, men modulerer gjelleimmun- aktivitet og mucus produksjon på gjeller. Det er behov for flere studier som inkuderer variabler som tid og miljøfaktorer.

Konklusjon oppsummert:

Behandling med hydrogenperoksid (1250 ppm og 16⁰C) førte ikke til endret oksygenoptak eller toleranse for lave O2 nivåer etter behandling, altså fisken var ikke mer utsatt for problemer med respirasjon etter behandling. Noe reduksjon i oksygenforbruk rett etter behandling kan skyldes økning i blodoksygen pga. nedbrytning av H2O2 til H2O og O2 i fiskevevet. Merk, generell helsetilstand (sykdomsstatus), miljøforhold, fiskestørrelse og behandlingsprotoll bør vurderes før behandling.

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL prosjektet presenter bla. miljøbaserte OVI-er, gruppebaserte OVI-er og Individbaserte OVI-er for en rekke håndteringsoperasjoner relatert til håndteringsoperasjoner med brønnbåt. Disse er også referert til under egne tema.

Konklusjon oppsummert:

Viser viktigheten av standardisering av operasjonell velferdsovervåkning.

Konklusjon oppsummert:

Understreker betydningen av involvering under planlegging og opplæring. Akvakulturpersonell (røktere, drifsledere, brønnbåtkapteiner mm.) bør betraktes som nøkkelpersonell for implementering av dyrevelferd og også som viktige ressurser for kunnskap, praktisk erfaring om potensielle velferdsmessige utfordrende situasjoner og hvordan de kan unngås.

Konklusjon oppsummert:

Veileder som definerer ansvarsforholdet til fiskehelsepersonell og oppdretter involvert i avlusninsoperasjoner. Krav til journalføring og forsvarlighetsvurdering i forkant av behandling basert på risikovurdering og risikoreduserende tiltak. Grenseverdier for tiltak og eventuell avbrytning (tiltak og avbrytningskriterier) basert på velferdsparametere. I stor grad er disse anbefalingene erfaringsbasert.

Konklusjon oppsummert:

Beskriver teorien rundt stress, og viktigheten av å redusere gjentakende stress og varighet av stress. Stress er en tilstand der likevekten til en organisme (homeostase) utfordres, og allostase er muligheten for å oppnå stabilitet igjen etter en endring. Mengden og varigheten på stressor påvirker allostatisk belastning og forløp, og kan forenklet beskrives som akutt stress (reversibelt) eller kronisk stress (seneffekter). Det bør gjøres tiltak for å redusere allostatisk belastning og unngå kronisk stress, som f.eks stressreduserende tiltak under behandlingskrevende situasjoner og tilstrekkelig hviletid mellom stressorer (ved gjentakende stress).

Konklusjon oppsummert:

Studien understreker viktigheten av kunnskap om laksens status før håndtering, og forventet stressforløp. Forsøk med flere stressorer på smolt viste utvikling på primær og sekundær stressrespons med en adaptiv respons. Stress i forkant kan påvirke reguleringen og responsen på stress. Viser viktigheten av å unngå kronisk stress, og forståelsen av total belastning (allostatisk stressbelastning) på fisken i håndteringsoperasjoner.

Konklusjon oppsummert:

Transportstress påvirket hud mikrobiota og den fysiologiske responsen på huden (målt ved genmarkører). Tilsetning av salt i transportvannet dempet denne responsen, og påvirket også motstandsdyktighet mot Vibrio.

Konklusjon oppsummert:

AGD-score system kan brukes til vurdering behandlingseffekt for AGD, men også eventuelt risiko for dødelighet under behandling.

Konklusjon oppsummert:

Påpeker en mulig risiko for at histopatologiske endringer og endringer i gjellescore kan kommer på et senere tidspunkt etter behandling (Nylund, 2022). Betydning for rutiner (når og hvordan) for velferdsundersøkelser/rapportering, og at effekt kan underrapporteres dersom undersøkelse gjøres for tidlig. Ved bruk av ferskvann mot AGD i laboratorieforsøk ble det målt RNA-nivå og gjellescore. Histopatologisk endret ikke gjellene seg pga. behandlingen (8 dager etter ferskvannsbehandling).

Konklusjon oppsummert:

Viser risikoen knyttet til fiskestatus før behandling, og at sesong kan spille inn på robusthet. Oppfølging av tre kommersielle termiske avlusninger førte ikke til histologiske endringer på gjeller eller endret patogenbelastning. Gjellehelse i forkant av behandling i tillegg til helsetilstand på fisken (spesielt virussykdommer) syntes å påvirke dødelighet under behandling. Patogenbelastning syntes å være sesongavhengig, med høyere dødelighet (både før og etter behandling) på høsten sammenlignet med behandlinger på våren.

Konklusjon oppsummert:

Screening i forkant før behandling bør gjennomføres i alle tilfeller hvor en er usikker på situasjonen på fisken. Kunnskap om tilstedeværelse av gjellepatogener og fiskegruppen sin generelle helsetilstand er av stor betydning før termisk og ferskvannsbehandling. Slike behandlinger endrer gjellemikrobiota og påvirker immunologiske responser uten at effektene av dette er klarlagt.

Konklusjon oppsummert:

Det ble observert effekter på gjellehelse selv om denne responsen var liten (<2 % av gjellevevet påvirket) etter termisk eller mekanisk behandling i kommersielle avlusninger.

Konklusjon oppsummert:

Studien viser generelt økt risiko for dødelighet ved økende fiskestørrelse ved ulike typer behandling i brønnbåt, unntatt for behanding i ferskvann. Blant avlusningsmetodene ble det fra datasettet registrert høyest dødelighet i sjø etter termisk og mekanisk avlusning. For termisk har det skjedd en reduksjon i dødelighet, som indikerer forbedring av metode og praksis.

Konklusjon oppsummert:

Modell viser at produksjonsområde, utsettstidpunkt, fiskestørrelse, temperatur og salinitet påvirker dødelighet etter ikke medikamentelle metoder (IMM) og termisk behandling fører til økt dødelighet.

Konklusjon oppsummert:

Termisk og mekanisk behandling sto for mest økning på dødelighet i sjø. Fiskevekt, dødelighet før behandling og temperatur var også viktige forklaringsvariabler i modell for dødelighet etter behandling.

Konklusjon oppsummert:

I lineær regresjonsmodell var fiskegruppe den dominerende forklaringsvariabelen på dødelighet I sjøfase. Det bør settes inn tiltak på fiskegruppenivå for å redusere dødelighet, øke fiskevelferd og forbedre produksjon av laks.

Konklusjon oppsummert:

Til tross for økende satsning på storsmolt produksjon, har utviklingen for smoltutbytte ikke økt I perioden 2002 til 2016. Bak en negativ utvikling I smoltutbytte har svinnet I perioden variert fra ca 18 til 22 %.

Konklusjon oppsummert:

Stor variasjon i vekttap etter ulike behandlingsmetoder viser stort forbedringspotensiale, og at værforhold, trenging, behandlingspraksisen, miljøforhold og fiskestatus var de viktigste faktorene. Det var reduksjon i vekst ei ca. 7 dager uavhengig av behandling. Dette kommer i tillegg til tap ifbm. sulting, som utgjør hovedandelen (ca. 75 %)av vekttapet.

Konklusjon oppsummert:

Informasjon fra 2016 tydeliggjør at kunnskapsgrunnlaget om hudhelse og sårproblematikk er mangellfullt. Siden den tid har også ikke-medikamentelle metoder kommet til, som har økt denne problematikken. Mekaniske skader, vintersår og Tenacibaculum er generelt sett hovedutfordringer idag (Fiskehelserapporten, 2021).

Konklusjon oppsummert:

Screening av vann ved Real Time RT-PCR metoder kan benyttes for å overvåke tilstedeværesle av sårbakterier (T. finnmarkense og M. viscosa). Mulig introduksjon av disse sårbakteriene via brønnbåt i f.eks semi-lukkede systemer bør undersøkes videre.

Konklusjon oppsummert:

Deler inn i sårtyper: 1. Overflatesår hvor dermis forblir intakt 2.Delvis-tykke sår hvor epidermis og dermis påvirkes. 3. Dype sår som går gjennom hele huden og til det subkutane fettvevet. De to første sårtypene kan hele raskt (timer til dager), mens dype sår tar opp til uker og måneder.

Konklusjon oppsummert:

Beskriver sårhelingsprosess (dypt sår) på smolt. Sammentrekning av sår starter først mellom 14 og 36 dager etter skade og fortsetter videre frem mot 60 dager. Fisk med sårskader er trolig mer utsatt for sekundærinfeksjoner.

Konklusjon oppsummert:

Høy tetthet på smolt (100 vs. 20 kg/m^3) forsinket helingsprosess av sår på smolt. Dette kan være koblet til kronisk stress (immunologisk respons), som kan ha forsinket prosessen.

Konklusjon oppsummert:

Smolt holdt på 12⁰C hadde en raskere sårhelingsprosess enn fisk holdt på 4⁰C. Funksjonelle fôr (tilsetning sink), kan også være fordelaktig.

Konklusjon oppsummert:

Anbefaler fokus på trenging og pumpeprosess (skånsomme trengemetoder), da dette generelt er en utfordring for fisken. Det bør utøves skånsomhet ved håndtering av syk fisk. Dokumentereing av behandlingseffekt og fiskevelferd ved bruk av Thermolicer viste en kontinuerlig forbedring av metoden gjennom prosjektperioden med positive effekter på resultatene.

Konklusjon oppsummert:

Behandlingseffekt må vurderes opp mot fiskevelferd. Man må man kunne identifisere flaskehalser og vurdere disse isolert (eks. pumpeprosess, behandlingstemperatur og mekanisk håndtering gjennom systemet). Testing av Optilicer avdekket at temperaturdifferansen mellom sjøtemperatur og behandlingsvann kan ha større betydning enn eksponeringstid med tanke på behandlingseffekt. Største utfordring ved systemet er mekanisk håndtering, spesielt inn og utmating og største velferdsrisiko er teknisk svikt og menneskelig feil.

Konklusjon oppsummert:

Det er absolutt behandlingstemperatur og ikke endringen i temperatur som fører til en endret adferd på laksen. Indikasjoner for at temperatur som oppfattes som smerte er rundt 27-28⁰C. Prevalens av øyeskader økte også ved økende temperatur (temperatur svekker øyet og/ eller en kombinasjon med økende "dunke-adferd"). Høy dødelighet i dette studiet bør tolkes varsomt, da redusert helsetilstand pga. PIT tagging kan ha medvirket til dette. Studiet er utført i labskala for å vurdere den termale effekten isolert, og vil således heller ikke representere et scenario i næringa hvor fisken også må håndteres i forkant (trenges, pumpes osv.).

Konklusjon oppsummert:

Laks eksponert for høy temperatur (34⁰C i 30 sek i myke bakker) førte ikke til signifikante endringer i prevalens av lesjoner undersøkte ved diverse organer, unntaken en mindre økning i finneskader. Denne økningen kan være relatert til en adferdsrespons som oppstod selv på bedøvet fisk.

Konklusjon oppsummert:

Ved gjentakende eksponering for varmt vann (etter 23-24 dager), ble det observert økt prevalens og alvorlighetsgrad av skjelltap, snutesår, diverse øye problemer aktive finneskader og redusert vekstrate. Fisken viste en umiddelbar adferdsrespons når den ble utsatt for varmt vann (34⁰C), og denne antas å være hovedårsaken til de observerte skadene.

Konklusjon oppsummert:

Eksponering av fisk for høye temperaturer (34 til 38⁰C) i 72 til 140 sek førte til akutte vevskader på gjeller, øyne, hjerne og muligens nese og thymus på laksesmolt. Behandlingsregime idag (Nygaard et al., 2020), baserer seg på temperaturer <34⁰C og kortere eksponeringstid (<30 sek).

Konklusjon oppsummert:

Eksponering av fisk for økende temperaturer over 28⁰C førte til redusert eksponeringstid før tap av bevisthet. Fisken viste også klar adferdsmessig fluktresponser som kan relateres til nosisepsjon og smerte.

Konklusjon oppsummert:

Den økende bruken av termisk behandling vurderes til å kunne føre til negative konsekvenser for fiskehelsen. Effekter i form av histopatologiske skader beskrives, smertepersepsjon ved behandlingen i seg selv og dokumentasjon som ligger til grunn for den utstrakte bruken av metoden stilles i et kritisk lys.

Konklusjon oppsummert:

Mer resultater fra prosjektet ventes i 2023. Sluttrapport fra arbeidspakke 2 (Stien et al., 2022) og arbeidspakke 1 (Lund et al,. 2022) er foreløpig publisert.

Konklusjon oppsummert:

Forsøkene viser en kraftig adeferdsrespons på laks (1-2 kg) på varmt vann selv om de kommer fra høy utgangstemperatur og har lav delta T. Iboende svakhet eller ikke tilstrekkelig restituert fisk utgjør en risiko for høy dødelighet etter termisk behandling. Panikkadferd øker ved økende temperatur og også "gi opp" adferd med at fisken legger seg på siden ble observert. Det bør undersøkes videre hvordan behandlingen kan føre til øyeskader, og man må også ta hensyn til at slike studier med få fisk kan maskere effekter som observeres i industrien der et stort antall fisk behandles.

Konklusjon oppsummert:

Sedasjon kan bidra til lavere akuttdødelighet og bedre fiskevelferdscore etter behandling. Analysen er basert på data fra 322 merdbehandlinger ved termisk behandling og effekt på dødelighet og velferdregistreringer. Modellen hadde generelt for lav forklaringsgrad til at den var konklusiv.

Konklusjon oppsummert:

Følgende nøkkelord for beste praksis er definert: 1) Definisjon av utstyr, 2) Forsvarlighetsvurdering, 3) Fokus på trenging, 4) Kontinuerlig overvåking, 5) Regulering av pumping, 6) Vannutskifting, 7) Sikre riktig behandlingsforhold, 8) Overvåke fiskevelferd i båt og i merd hvor fisken overføres til, 9) Definerte stoppkriterier

Konklusjon oppsummert:

Uttesting av FLS system i tidlig fase, utført vesentlige forbedringer, uttesting og dokumentasjon etter dette.

Konklusjon oppsummert:

Hovedutfordringer for fiskevelferd relateres til gjelleblødninger og skjelltap etter behandling ved bruk av FLS system . Syntes ikke å være egnet til behandling av stor fisk (> 5 kg). Ved fokus på trenging, riktig innstilling spyledyser og god helsetilstand på fisk så kan teknologi ivareta god fiskevelferd. Sjøvannstemperatur kan være av betydning (videre sårutvikling). Ikke vurdert gjentakende behandling.

Konklusjon oppsummert:

Vurdering av FLS system etter videre teknisk optimalisering, og avlusning av større laks (slaktefisk opp mot 10 kg). Mangelfulle registreringer og data begrenser fortolkning. For stor fisk/ fisk med redusert helsetilstand kan man redusere spyletrykk, men små justeringer her gjør utslag og man må vurdere fiskevelferdsmessige effekter opp mot behandlingseffekt.

Konklusjon oppsummert:

Fisk trengt i merd var betydelig stresset før avlusning og i hovedsak førte ikke videre behandling til ytterligere økning (sannsynligvis pga. overbelastet fisk). Videre viste evalueringen av Hydrolicer skjelltap og mindre/ moderate hudblødninger. To uker restituering viste restitusjon på kortisol, klorid, hudblødning og slimlag. Sensorfisk kan benyttes for å evaluere pumpe og avlusningsprosess (akselerasjon, trykk og oppholdstid).

Konklusjon oppsummert:

Evaluering av fiskevelferd og avlusningseffekt ved bruk av SkaMik. Største endring i velferdsparametere var knyttet til skjelltap, men det ble observert lav dødelighet på behandlede grupper og fisken gjennopptok fôring raskt etter behandling. Resultatene gjenspeiler at behandling ble utført innenfor anbefalte behandlingstemperaturer, på fisk med akseptabel helsestatus og av personell med god kompetanse og erfaring.

Konklusjon oppsummert:

Følgende nøkkelord for beste praksis er definert: 1) Definisjon av utstyr, 2) Forsvarlighetsvurdering, 3) Fokus på trenging, 4) Kontinuerlig overvåking, 5) Regulering av pumping, 6) Vannutskifting, 7) Sikre riktig behandlingsforhold, 8) Overvåke fiskevelferd i båt og i merd hvor fisken overføres til, 9) Definerte stoppkriterier

Konklusjon oppsummert:

FISHWELL påpeker håndtering (trenging og pumping), vurdering fiskehelsetatus, gjellehelse, skader forbundet med behandling og vannkvalitet som risikomomenter ved mekanisk eller termisk avlusning.

Konklusjon oppsummert:

Viser at bruk av spyling/ fossefall i etterkant av ferskvannsbehandling øker reduksjonen av fastsittende lus. Resultatet er blant de første som viser til potensiale for kombinasjonsmetoder.

Konklusjon oppsummert:

Viser betydningen av vurdering av hva som er beste metode, og mulighet for å optimalisere i forhold til behandlingseffekt og fiskevelferd. Kombinasjon av ferskvannsavlusning + spyling (fossefall) eller termisk avlusning + spyling (fossefall) økte effektiviteten ved avlusningen (også fastsittende stadier) i labskala eksperiment. Resultatene indikerer positive fordeler som redusert oppholdstid i ferskvannsbehandling mot lus og mulighet for lavere temperaturer under termisk avlusning.

Konklusjon oppsummert:

Viser betydningen av vurdering av hva som er beste metode (effekt og velferd), ut i fra forholdene i sjø. Kombinasjon av termisk behandling (Optilicer) etterfulgt av spyling (Optispyler) gjør at man kan redusere vanntemperaturen ved termisk behandling. Ved dette opprettholder man behandlingseffekt og forbedrer fiskevelferd (reduserer fluktrespons forbundet med høye temperaturer). Spesielt ved lav sjøtemperatur (7-9 ⁰C) var det mulig å redusere vanntemperaturen til 28 ⁰C i kombinasjon med spyling på 4-5 bar uten at dette påvirket avlusningseffekten negativt.

Konklusjon oppsummert:

Det var lav påvirkning på fiskevelferd etter 3 uker ved kombinasjon av termisk behandling (Optilicer) etterfulgt av spyling (Optispyler) og god effekt av behandling. Støttes av Salvesen m.fl. (2021).

Konklusjon oppsummert:

Behandlingstemperaturen kunne senkes med omlag 2 ⁰C ved kombinasjon av termisk behandling etterfulgt av Optiflush på lave temperaturer (6 til 8.7 ⁰C i sjø). Nedre grense behandlingstemperatur ble definert til minimum 80 % avlusningseffekt, optimal > 90 % reduksjon kjønnsmodne og bevegelige lakselus. Metode beskrevet for å finne nedre behandlingtemperatur i den termiske komponenten i kombinasjon med spyling. Det bør utøves ekstra varsomhet ved behandling av fisk på temperaturer < 7 ⁰C.

Konklusjon oppsummert:

Vurdering av termisk, mekanisk og ferskvannsbehandling alene eller I ulike kombinasjoner viste at ferskvannsbehandling alene eller I kombinasjon førte til høyere avlusningseffekt I labskala. Samme trend ble ikke observert fra kommersielle data der avlusningseffekten var lavest ved ferskvannsavlusning. Prosjektet viser at det ikke alltid er samsvar mellom resultater fra kontrollerte forsøk og hva som oppleves i næringen. Fiskens velferd ble redusert i alle behandlingsgrupper gjennom forsøkene og det ble ikke funnet forskjeller mellom de ulike behandlingene. Dette viser til at det er håndteringen snarere enn behandlingen i seg selv som er den største bidragsyteren til dårligere resultater. Negative effekter ble imidlertidig observert ved termisk behandling på 34 ⁰C.

Konklusjon oppsummert:

Veilederen understreker viktigheten av definerte ansvarsforhold for fiskehelsepersonell og oppdretter involvert i avlusninsoperasjoner, krav til journalføring og forsvarlighetsvurdering i forkant av behandling basert på risikovurdering og risikoreduserende tiltak, definerte grenseverdier for tiltak og kriterier for å avbryte en operasjon (tiltak og avbrytninskriterier) basert på velferdsparametere. I stor grad er disse anbefalingene erfaringsbasert.

Konklusjon oppsummert:

RSPCA standard har definerte krav til ansvarsfordeling, dokumentasjon, grenseverdier, teknologi og praksis for transport og håndtering av laks. Denne er den gjeldende standarden i bruk I UK.

Konklusjon oppsummert:

I RSPCA standarden er det krav om at det skal foreligge en skriftlig plan før operasjoner som innebærer trenging og sortering begynner. Denne er den gjeldende standarden i bruk I UK. Også i Norge er det krav til skriftlige planer (prosedyrer).

Konklusjon oppsummert:

Vurdering av termisk, mekanisk og ferskvannsbehandling alene eller I ulike kombinasjoner viste at ferskvannsbehandling alene eller I kombinasjon førte til høyere avlusningseffekt I labskala. Samme trend ble ikke observert fra kommersielle data (mobile lus) der avlusningseffekten var lavest ved ferskvannsavlusning. Prosjektet viser at det ikke alltid er samsvar mellom resultater fra kontrollerte forsøk og hva som oppleves i næringen. Fiskens velferd ble redusert i alle behandlingsgrupper gjennom forsøkene og det ble ikke funnet forskjeller mellom de ulike behandlingene. Dette viser til at det er håndteringen snarere enn behandlingen i seg selv som er den største bidragsyteren til dårligere resultater. Negative effekter ble imidlertidig observert ved termisk behandling på 34 ⁰C.

Konklusjon oppsummert:

Ingen pumping. Ikke sultet fisk. Ingen vannbehandling i lukket transport utover oksygenering. Stress pga. trenging og transport til lab. Ikke fult restituert etter 65t. Videre simulering av åpen transport påførte fisken lite ekstra stress. Simulering av lukket transport påførte derimot fisken ekstra stress pga. forverret vannkvalitet. Anbefaler maks 2 t lukket transport så fremt ingen vannbehandling. Innledende trenging og transport overskygget de potensielle effectene i lab. Resultatene bør relateres til gjentatt håndtering og ikke nødvendigvis en transport.

Konklusjon oppsummert:

Kort transporttid, fint vær og "gammel" metode (hoving og CO2-bedøving). Transport av slaktefisk I åpen brønn førte ikke til redusert vannkvalitet. Vurdering av kjemiske muskelparametere fant ingen større variasjoner som kunne indikere at behandlingstress, transport eller slaktemetode påvirket kvalitet.

Konklusjon oppsummert:

Studien viser økt oksygenopptak/ behov rett etter lasting. Dette avtar raskt når fisken får roet seg under transport (ca. 3,1 mg O2/min/kg). Ved en grense på 5 mg O2/l (initielt 10 mg/l) ville fisken kunne holdes i maks 17 min., kortere ved høyere temp og noe lengre ved kaldere temp., uten O2 tilsetning. Adferden til fisken støtter også at stressresponsen avtar under transport (stiller seg mot strømmen, svømmer og ventilerer rolig).

Konklusjon oppsummert:

Oppsummering studier utført på åpne transporter (både smolt og slaktefisk) inntil 2010. Stress knyttes primært til behandling I forkant, mens åpne transporter kan fungere som en restitusjonsfase.

Konklusjon oppsummert:

Kjøling av fisk (ned til 2.1⁰C) under slaktetransport induserte mer stress I form av økte verdier på blod-ioner og osmoltaritet. Men det ble målt høyere pH I muskel og lavere rigor indeks 3 timer post-morten som indikerer lengre tid til pre-rigor prosessering og mulig forbedret kvalitet på sluttproduktet sammenlignet med åpen transport (13.5⁰C). Uheldige effekter ved lave temperaturer (økt stressrespons) må evalueres videre i et velferdsperspektiv.

Konklusjon oppsummert:

Måling av CO2 (mg/l) kan være utfordrende da det ikke tar hensyn til at løselighet påvirkes av temperatur, salinitet osv. PCO2 er en bedre metode og anbefalt grenseverdi er 10 mm Hg (Fivelstad et al., 1998). Man kan indirekte måle denne via overvåkning av pH i vannet, men pga. et log lineært forhold er denne misvisende på lavere pH. Modeller mulig for å beregne utvikling CO2 ifht. transporttid, fisketettheter og miljøforhold.

Konklusjon oppsummert:

Estimering av oksygenforbruk under slaktefisktransport. Viser at oksygenforbruk er høyest rett etter lasting, og at dette reduseres under selve transporten.

Konklusjon oppsummert:

VK under lukket transport: Akkumulering av CO2, reduksjon av pH, akkumulering av TAN, akkumulering av TOC. Sjekkpunkt for å planlegge, forberede og gjenomføre transport av fisk I brønnbåt. Deler inn I 7 faser av transporten, og påpeker risikomomenter og mulige risikoreduserende tiltak. Flere av disse momentene er gjeldende fortsatt, f.eks. viktigheten av å kalibrere målere i forkant, følge med på vannkvalitet og ta ut vannprøver underveis i transporten.

Konklusjon oppsummert:

Skisserer grenseverdier for brønnbåt (smolt - 40-50 kg/m3 og 7 mg O2/l, slaktefisk - 125 kg/m3 (5 kg), pH 6,8-8, 7 mg O2/l, 20 mg CO2/l, 12,5 µg NH3/l). RSPCA standard har definerte krav til ansvarsfordeling, dokumentasjon, grenseverdier, teknologi og praksis for transport og håndtering av laks. Denne er den gjeldende standarden I bruk I UK.

Konklusjon oppsummert:

I lukkede transporter påvirker fisken vannkvaliteten, og redusert vannkvalitet påvirker de fysiologiske prossesene. Disse står således I et avhengighetsforhold.

Konklusjon oppsummert:

CO2 og NH3-N kan akkumuleres i lukket transport. VK var godt innenfor kommersielle akvakulturterskelstandardene på 10 mg/l CO2 og 0,02 mg/l NH3-N som tilsvarer ca. 5 mm Hg oppløst CO2 og 225 mol/l NH3-N.I lukket lastebiltransport nærmet CO2-verdiene seg grenseverdiene.Stress ifbm.håndtering var moderat, og høyest utslag på kortisol ble observert etter lasting fra bil til båt. Reduksjon ble observert etter to timer transport I båt med åpen brønn. Håndtering med trenging, telling og lasting syntes å gi mest stress for fisken, og det er i disse stegene man bør forsøke å redusere stresset.

Konklusjon oppsummert:

Bruk av ferskvann til behandling mot AGD og lus viser til behandlingseffekt. Men det er også utfordringer ved denne behandlingen: Overføring av sjøvannstilpasset fisk (hyperosmotisk miljø) til ferskvann (hypoosmotisk miljø), stress ved selve behandlingsoperasjonen, lukkede forhold under behandlling og akkumulering av metabolitter (CO2, event. TAN) og råvannskvalitet som påvirker både behandlingseffekt og i verste fall utgjør en fare for fisken (dersom metaller tilstede). Fisk med alvorlig gjellescore (AGD) er ekstra sårbar for respiratorisk svikt og dette må hensyntas.

Konklusjon oppsummert:

VK-parameter utviklet seg følgende under behandling (4,5 t, tetthet ?): O2 (120%), Suspendert stoff (<2 til 4 mg/l), TAN (<0,01 til 2,27 mg N/l), hardhet (50,3 til 62,8 mg CaCO3/l), Cl (3069 til 3133 mg/l), jern (<24 til <24 µg/l), Mg (10 til 12 mg/l), sulfat (14,3 til 20,6 mg/l), Ca (<7 til <7 mf/l) og Al (<5 til <5 µg/l)

Konklusjon oppsummert:

Lite VK. 3 behandlinger (a 10 t) hvor to med gjenbruk av vann (2x). Alle hadde mindre enn 3 graders forskjell mellom sjøvannet og behandlingsvannet (ca. 11 grader), alle under 1 ppt salt, alle 110% O2 og tetthet mellom 51 og 76 kg/m3 av fisk mellom ca. 3 og 4,6 kg.

Konklusjon oppsummert:

Ingen VK

Konklusjon oppsummert:

Ingen VK

Konklusjon oppsummert:

Forsøk med raske trykkendringer (0,2 og 0,3 bar/s) hvor TGP ble målt.

Konklusjon oppsummert:

Gassovermettet vann, målinger, trykkfall og når er det fare for bobledannelse.

Konklusjon oppsummert:

Andelen fisk med avvikende adferd og bobler i blodomløpet og i finnene, økte med eksponeringstiden (60 til 113 minutter). Omfattende bobledannelse var alltid assosiert med fiskedød. Dette viser at trykkfallsyke kan påføres laks ved et slikt omgivelsestrykk og varighet i simulerte lasteoperasjoner. Laks tåler tilsynelatende lossing (komprimering) under testede trykkforhold bedre, men gjenstående analyser kan endre disse foreløpige observasjonene.