Ferskvannsbehandling
Ferskvannsbehandling medfører en rask og brå miljøendring fra saltvann til ferskvann med mål om at parasittene (lakselus og AGD) svekkes og dør.
En slik behandling ansees i utgangspunktet som skånsom for fisken, men fordrer gode ferskvannskilder, tilstrekkelig med ferskvann og ofte justering av vannets bufferevne.
Ferskvannet brukes ofte flere ganger, hvor vann som fisken fortrenger i brønnen kan erstattes mellom hver behandling dersom påfølgende last har lavere biomasse.
Erstatningsvannet kan være gjenbrukt vann som holdes i såkalte biomassetanker/buffertanker eller produseres fra avsaltet sjøvann, RO-vann (revers osmose).
Anbefalinger
Analyser råvannet før bruk og iverksett kompenserende vannbehandling hvis behov for justering av vannkvaliteten (f.eks. lufting, silikatdosering og buffertilsetning)
Sjøtemperaturen bør ikke være lavere enn 5-6 °C ved behandling
Unngå temperatursprang mellom sjø og brønn på mer enn 2-5 °C, avhengig av utgangstemperatur
Tilpass behandlingen til brønnbåtens kapasitet og fiskestatus/håndteringstoleranse
Overvåk vannkvaliteten og fiskeadferden. Reguler vannkvaliteten innenfor disse intervallene: Oksygenmetning: 80-130 %; CO₂ maks 30 mg/l; TAN maks 5,5 mg/l; NH₃: maks 25 µg/l. Totalgasstrykket (TGP) skal ikke vise overmetning.
Reduser eller fjern kilder til uønskede forbindelser (f.eks. sinkanoder)
Ved gjenbruk av ferskvann, vurder fortløpende behovet for fortynning og hyppigere vannutskifting ved høy tetthet eller vurder å redusere tetthet ved påfølgende behandling
Vurder utlufting av CO₂ under lossing
Etabler avbruddskriterier og avbøtende tiltak basert på egen erfaring og informasjonen i denne håndboken
Risiko
Ferskvannsbehandling innebærer følgende risiko:
Varierende eller sesongmessig ferskvannskvalitet (spesielt metaller) som gjør det uegnet for bruk
Risiko for H₂S i flytende ferskvannsdeponi i sjø
Brå miljøovergang (spesielt salinitet og temperatur) ved behandling
Forhøyet totalgasstrykk
Belastning av vannkvalitet under behandlingen (metabolitter)
Akkumulering av CO₂ under behandling og ved lossing
Redusert sikt og kontroll med fiskeadferd
Krevende å sikre fiskevelferd ved redusert gjellehelse (ved behandling mot AGD)
Erfaringsbasert kunnskap
Ved ferskvannsbehandling er det viktig å kjenne ferskvannskvaliteten som benyttes og følge med på vannkvaliteten og fiskeadferden underveis i behandlingen. Da kan tiltak og evt. avbrudd vurderes kontinuerlig basert på kunnskap om vannkilden og overvåkingen.
For å bøte på suboptimal ferskvannskvalitet og sikre gjenbruk av vannet, tilsettes ofte silikatlut og en bufferløsning, hvor mengden beregnes ut fra kunnskap om vannkilden og justeres basert på erfaring. Vannet gjenbrukes ofte 2-3 ganger, avhengig av vannkvalitet, sikt og biomasse. Det er positive erfaringer med bruk av RO-vann. Fisketetthet og holdetid varierer, avhengig av brønnbåtenes design og luftekapasitet. Les mer her: Systembeskrivelse av brønnbåt, Andre systemer
Generelt er det begrenset med erfaringsbasert kunnskap som gir klare føringer for grenseverdier for vannkvalitetsparametere. Grenseverdiene som anvendes varierer derfor og det er ulik praksis mellom selskapene. Flere av hendelsene med redusert velferd og dødelighet under freskvannsbehandling indikerer relativt klare årsakssammenhenger, hvor enkelte vannkvalitetsparameter overskrider det som benyttes som grenseverdier. Det finnes og hendelser hvor det foreslås andre, mer ukjente årsaker, som f.eks. vannkvalitetsparameter man ikke måler. Les mer: Miljøforhold og Overvåking av vannkvalitet og fiskevelferd.
Flere av de innsendte hendelsene indikerer utfordringer med H2S hvis ferskvannet hentes fra flytende ferskvannsdepot og akkumulering av sink om bord i brønnbåten. Mer informasjon om dette fra Eksempler på hendelser: Ferskvannsbehandling - ferskvannsdepot i sjø og Ferskvannsbehandling - ferskvann fra settefiskanlegg
Det er beskrevet en del hendelser hvor det er fisk som legger seg på bunnen av brønnene, noen ganger forbundet med økt dødelighet, andre ganger ikke. Det er flere teorier om hvorfor denne adferden oppstår, men det er ikke mulig å konkludere basert på de erfaringene som er innhentet.
Flere detaljer og resultat finnes under Les mer.
Les mer
Det kan være problematisk å benytte siste rest av vann i presenning/depot eller hvis ferskvannet har stått lenge, da dette kan medføre utfordringer med H2S og risiko for høy dødelighet. Det ble i spørreundersøkelsen undersøkt om det bør innføres hurtigtest for H2S i forkant av lasting ved alle ferskvannsbehandlinger, og resultatene fra undersøkelsen indikerer at det er en del usikkerhet rundt det, men at det er få som er uenige i det (6,6%; Spørsmål 36). Av brønnbåtpersonellet var 53,9 % helt enig eller delvis enig i at det vil bidra til å redusere fiskedød ved å innføre hurtigtest i forkant av lasting ved ferskvannsbehandling. Det anbefales derfor å hurtigteste ferskvannskilden for H2S i forkant av behandling. En av intervjupersonene trakk frem dødelighetshendelser ved 20-40 µg/l. De hadde også hatt dødelighet ved 10 µg/l, men var usikker på om det kan knyttes til H2S.
Figur 1 Resultatene fra spørreundersøkelsen både samlet og gruppert etter bakgrunn (brønnbåt, fiskehelse og oppdrett).
Litteratur
Ferskvannsbehandling benyttes mot AGD og lus, enten man har begge eller kun en av parasittene, hvor eksponeringstiden gjerne er lenger hvis det behandles mot lakselus. Behandlingseffektivitet er avhengig av reduksjonen i salinitet, eksponeringstid og lusestadium, men lang eksponeringstid øker samtidig risikoen knyttet til osmotiske belastning på fisken og endringer i vannkvalitet.
Risikoen rundt ferskvannsbehandling er knyttet til råvannskvaliteten på ferskvannet, endringer i vannkvalitet under behandling og fisken kapasitet til å tåle disse endringene:
-Råvannskvaliteten legger premissene for behandlingseffektivitet (salinitet og hardhet), endringer i vannkvalitet under behandling (CO2, pH, TAN) og risiko for metallforgiftninger. Råvannskvaliteten kan variere geografisk og gjennom året. Innblanding av sjøvann i ferskvannsreservoaret gir risiko for H2S.
-Endringer i vannkvalitet er primært knyttet til akkumulering av avfallsstoffer/metabolitter (CO2, ammoniakk). Ekskresjonen av disse metabolittene øker med økende temperatur. Generelt øker giftigheten av ammoniakk med økende pH, mens giftigheten til metaller reduseres.
-Brå overgang til ferskvann kan utgjøre en osmotisk stressbelastning for fisken, og evnen til å takle denne overgangen er påvirket av stress og fiskens robusthet/helsetilstand, spesielt gjellehelse. For slike overganger indikerer studier at fisk under to kilo er mer sårbar.
I situasjoner der gjellehelsen er utfordret, for eksempel ved AGD-infeksjoner, er evnen til osmoregulering og utskillelse av CO2 allerede redusert, samtidig som selve behandlingen utfordrer fisken ytterligere på disse forholdene. Effekten av økt CO2 i fiskeblodet (acidose) kan gi en bedøvelseseffekt.
Svekket gjellehelse eller forekomst av gjellepatogener har blitt assosiert med økt dødelighet under behandling av laks. Kunnskap om laksens sykdomsstatus og gjellestatus er derfor av stor betydning før behandling. Omtalte metoder for vurdering av gjellestatus er gjellescore (AGD – score), histopatologi og real time PCR for overvåkning av gjellepatogener.
Tilstrekkelig sulting og reduksjon av håndteringstress av fisken i forkant har spesielt stor betydning for toleransen ved ferskvannsbehandling siden den går i lukket system over lang tid.